Vi må gjerne dyrke dagens United-stjerner, men vi må aldri, aldri glemme klubbens rikholdige historie, og minst av alt den mørkeste dagen av dem alle.

Blant julekortene i desember lå det ved et brev. 

«Dear Lars. I am sorry to tell you that Peter recently passed away. He got an aggressive form for Alzheimer, and sadly he suffered before he got peace. Kind regards, Ann.”

Ann er Ann Berry og Peter var bror av Johnny Berry. Og med det er enda et tidsvitne til München-tragedien borte.

Peter ble for noen år siden presentert i et stort intervju her i United-Supporteren. Han fortalte at da han besøkte broren på sykehuset i München klarte han ikke en gang å skjelne at det var et menneske som lå der.

Også Ron Cope døde i 2016. Før den skjebnesvangre reisen til Beograd sto Cope reiseklar i Uniteds berømte klubb-blazer. I ellevte time fikk han beskjed om at Geoff Bent skulle dra i stedet.

Fra å være forbannet for at han ikke fikk reise, og fast bestemt på å ta et oppvaskmøte med Matt Busby, ble Cope en knust ung mann med skyldfølelser.

«Det drøyde veldig, veldig lenge før jeg klarte å snakke med Marion (Geoff Bents kone), og det gikk seks, syv måneder før jeg klarte å sove gjennom en hel natt.»

Cope sa også at folk ikke fatter omfanget av bragden det var å få klubben på fote igjen. «Hvordan United i det hele tatt overlevde er ikke til å forstå.»

"De som så dem påstår at United kunne tatt den tredje strake ligapokalen i 1958 og regjert i mange år. Ja, kanskje vunnet The Treble 41 år før Alex Ferguson, Ole Gunnar Solskjær & Co. klarte bragden.

Jimmy Murphy er den som fortjener den største takken for det. Matt Busbys trofaste assistent i et kvart århundre. Han som holdt flagget høyt og vaiende slik Busby ba om fra syke sengen i München.

Akkurat som Cope så reiste ikke Murphy til Beograd. Han var også manager for Wales, som skulle spille play-off kamp for VM. Han tryglet om å få reise med United, men Busby mente han måtte holde sine forpliktelser for det walisiske fotballforbundet. Skjebnen ville ha det til at Bert Whalley steppet inn som vikar for Murphy.

«Jeg synes fortsatt det er vanskelig når jeg treffer datteren til Bert», sier Jimmy Murphy junior i et stort intervju i dette nummeret.

Det er sånne skjebner, sånne historier som er lette å glemme eller overse når man snakker om flyulykken 1958.

Det sportslige tar overskriftene, forståelig nok.

Busby Babes tok England med storm og fikk venner overalt de spilte. Måten Busby (og Murphy!) bygget opp et lag av stort sett bare egenproduserte spillere var revolusjonerende og nyskapende. Tommy Taylor fra Barnsley var den eneste som ikke kom fra egne rekker av de åtte spillerne som mistet livet i München.

Det var et lag bestående av unge spillere.

Det sier mye når lagkaptein Roger Byrne med sine 28 år var nestoren og eldst av de åtte som døde. De andre var Tommy Taylor (26), Geoff Bent (25), Mark Jones (24), David Pegg (22), Liam Whelan (22), Eddie Colman (21) og Duncan Edwards (21).

Den unge alderen til tross; United hadde to strake ligagull.

I 1956 ble det nærmest maktdemonstrasjon da United vant med elleve poengs forsprang. I 1957 var avstanden ned til toeren åtte poeng, og det i en tid da det var to poeng for seier.

I Europa hadde laget nådd semifinalen i 1957 der det ble knepent tap for regjerende mester Real Madrid.

Da United dro fra London med kurs for Beograd i 1958 hadde laget nettopp vunnet en klassiker av en fotballkamp, 5-4 mot Arsenal på Highbury, og var på vei mot klubbens tredje strake ligagull.

I Europa var Busby Babes klare til å overta hegemoniet til Real Madrid. De som så dem påstår at United kunne tatt den tredje strake ligapokalen i 1958 og regjert i mange år.

Ja, kanskje vunnet The Treble 41 år før Alex Ferguson, Ole Gunnar Solskjær & Co. klarte bragden.

Med nøkkelspillere som Edwards og Taylor kunne meget vel England ha vunnet VM i fotball fire år før de gjorde det, og kanskje hadde det vært Edwards og ikke Bobby Moore som løftet Jules Rimet-trofeet? Det vi vet er at Manchester Uniteds historie ble for alltid endret som følge av 6. februar 1958.

”Vi kan snakke om ligagull, rekorder og hvor god Duncan Edwards ville blitt. Det viktigste er og blir likevel hvordan ulykken forandret livene deres.

Vi kan snakke om ligagull, rekorder og hvor god Duncan Edwards ville blitt. Det viktigste er og blir likevel hvordan ulykken forandret livene deres.

Skjebnene var mange.

Matt Busby, Duncan Edwards og Johnny Berry lå i den fryktede fjerdeetasjen på Rechts der Isar sykehus. Fjerdeetasjen var der de med minst sjanse for å overleve lå.

Dårligst odds av dem alle fikk Johnny Berry. Han overlevde, men med skader på hjernen fikk han ikke noe lykkelig liv etterpå. Broren Peter har fortalt at Johnny ble uforutsigbar, bipolar med voldsomme humørsvingninger.

Historien om da han kom hjem fra München og selv ikke forstod at han var hjerneskadet er hjerteskjærende.

Han møtte til trening gang på gang inntil klubben måtte nekte ham adgang.

Så har du Joy Byrne som spent satt hjemme og gledet seg til å fortelle mannen Roger at hun var gravid med deres første barn.

Kenny Morgans, som med sine 18 år var yngst av de 17 spillerne som reiste til Beograd, fortalte hvordan han mistet all kjærlighet for fotballen og karrieren stupte deretter.

Dennis Viollet fikk et helt annet perspektiv på livet, og ville leve hver dag som om det var den siste.

Bobby Charlton var en ung, glad mann på 20 år som tok ting litt på hælen. Over natten ble han innesluttet og nærmest dyster.

Jackie Blanchflower ble bitter og begynte å drikke.

Ray Wood, som lå åtte uker på sykehuset i München fordi han fikk dobbeltsyn, ble en rastløs sjel. Kona Elizabeth har fortalt hvordan han aldri fant ro og flyttet fra sted til sted. Det ble til slutt for mye, og de ble skilt.

Ray Wood fortsatte sin rotløse tilværelse også etter det og var på farten helt til han døde som 72-åring. Albert Scanlon levde med skyldfølelse til det siste. Spesielt når han møtte foreldrene til sin bestekompis Eddie Colman. «Det var som om blikket deres sa: Hvorfor er du her og ikke Eddie?», har Scanlon fortalt oss.

Sandy Busby har berettet at flyulykken satte dype spor hos faren. Hofte og ankel ble aldri bra, men de sjelelige arrene var mye verre å bære. Hver 6. februar ville han være i fred, og gikk i kirken og tente elleve lys.

Ett av dem var for Bert Whalley. Han som var med på sin første utenlandsreise på grunn av Murphys oppdrag for Wales. Whalley var en trofast tjener som også hadde spilt for klubben.

På kvelden 6. februar 1958 satt Whalleys kone og deres 11-årige datter Linda hjemme i Stalybridge engstelige og lyttet til radioen, livredde for den grusomme nyheten som til slutt nådde dem. Whalley ble 44 år…

Flytragedien i seg selv var grusom nok, men klubben la stein til byrden i form av slett behandling av flere.

Berry og Blanchflower, de to som ble fotballinvalide, ble begge sparket ut av sine hus fordi klubben eide dem.

Paul Blanchflower, sønnen til Jackie, har fortalt oss at klubben tilbød faren jobben med å lempe kjøttpaier på fabrikken til klubbeier Louis Edwards. Noe Jackie tok som en hån og gjorde ham bare enda mer bitter.

Albert Scanlon har berettet hvordan han på egenhånd slet seg på krykker fra München til Manchester med tog og ferge uten noe hjelp fra klubben.

Han satte seg aldri i et fly igjen, og jobbet etter endt fotballkarriere på dokkene i Salford. Han slet med å få endene til å møtes og satt ofte uten penger til elektrisitet i sin mørke, kalde leilighet i Ordsall, så nær Old Trafford at flomlyset skinte inn gjennom kjøkkenvinduet hans.

Flaue og skamfulle historier som ikke forsvinner selv om klubben i dag hedrer München-pårørende på en verdig måte.

”Hva vi supporterne kan gjøre er aldri å glemme. Aldri å overse eller forsømme 6. februar 1958. Såpass skylder vi de som la igjen sine liv en snøtung ettermiddag i München for 59 år siden.

Arven og minnet de etterlot seg fortjener å bli vernet om.

Derfor forsøker vi i Supporterklubben å fortelle beretningen om flyulykken igjen og igjen, om enn med ulike innganger og forskjellige intervjuobjekter. 

I dette nummeret kan du stifte bekjentskap med Jimmy Murphy junior, sønnen til han som gjorde akkurat som Matt Busby ga beskjed om fra sykehussengen: «Keep the flag flying high, Jimmy».

AV REDAKTØR LARS MORTEN OLSEN

 

Gå tilbake til united.no